ANGST.




        Å stå som fjell i vær og vind, det kan man aldri klar,
        når mørke skygga snik sæ inn, blandt tankan som vi har.
        At livets klokke tikke, det e noe som aille veit,
        pass på at itjno klikke, da kjæm du snart i beit.

        Du føle du bli granska av ei ukjent makt,
        som lokke dæ med glede i fella som e lagt.
        Hør hjerte kor det banke, kjenn redslen kor den gror,
        send en flyktig tanke, hjem til far og mor.

        Mørket kvæle sola, kom og gjør dæ klar,
        ingen her på jorda veit kor hen du drar.
        De lange netterne vente, kulda trenge inn,
        tankan som du sendte, frys i vintervind.

        Kjenn den klamme handa, som i nakken tar,
        ljåen du ser i sanda, blod på eggen har.
        Gåsehud og fryktsom angst, drar dæ ned på kne,
        redselens garn med dagens fangst, mang må verra med.

        Du rope det du makte, i fryktsom redselsrus,
        du føle det går sakte i mot mørkets hus.
        Men når aille veian brennes, og allt e bare svart,
        vil håpet atter tennes, ei iskald vinternatt.

        Så reis dæ med di tunge bør, hjelpa e på vei,
        håpet banke på di dør, med sol og timotei.
        Kjenn kor sola varme, og allt som du ska gjør,
        bort e angst og harme, no e alt som før.








© Terje Ofstad

Tilbake