FABEL


        Og fanden sitt i reiret sitt og skue over oss,
        mens folk i alle vedenshjørna voldtar, drep og sloss.
        Han sett vel der å tenke i sitt eget stille sinn,
        "dem kan vel bare hold på når Vårherre itj grip inn".

        Ja no snart starte menneskan en krig nerri Kuwait,
        mens Satan sett ved varmen sin å drekk en Lysholm Light.
        Han vil itj løft ein finger om tusener må dø,
        nei, han kose sæ om giftgassen kjæm dalan ned som snø.

        I Søramerikas jungel der sloss dæm dagen lang,
        og mellom geværsalvan kan vi høre englesang.
        Blodet rinn som bekka av edelt altervin,
        mens koret oppi trætoppan har sot på vingan sin.

        Og nerri Nicuragua der krangle dem som før,
        Contras og Sandinista sloss, mens sivilfolket blør.
        Og på Vestbredden bli unga drept som perla på ei snor,
        mens Jødan leike herrefolk som Hitler ein gang gjor.

        I Chile kan vi sjå at død og terror har blitt spredd,
        på gata går de skyldige som ingen ting har skjedd.
        Men ein dag ska dæm straffes for all faenskap dæm har gjort
        da vil dæm måtte vandre gjennom Satans store port.

        Med ondt ska ondt fordrives, det har dæm ofte sagt,
        så klær dæm sæ i uniform og misbruke si makt.
        Med sverdet slår dæm ned på aill rettferdighet,
        dæm hate ordet Frihet, Fred og Kjærlighet.

        Og mødrene på Fredens plass, dæm minnes altfor godt,
        den da`n dæm mesta ungan sin og den sorgen dæm har fått.
        Det kalde gufse ose mens porten står på klæm,
        det e maktbegjær og ondskap som driv diktaturet frem.

        Vårherre sett på gullstolen sin og lar oss vær alein,
        mens nødskriket fra menneskan frys i marg og bein.
        Nei menneskan må klar sæ sjøl, det har Vårherre sagt,
        når Eva spist av epla, fikk Satan myttji makt.

        De grusomme despotan dæm rane sine land,
        dem tar fra folket brødet og det dæm har av vann.
        Så rope folk på frihet og på frelse og på fre',
        men Vårherre vende likeglad det døve øre te.

        Mens Herren sett å kose sæ og e så kald ein fesk,
        bli smaken min i kjeften stadig mere besk.
        De religiøse fantastan rope høyt i bønn,
        tilgi oss Vårherre for mordet på Din Sønn.

        Åran går og forholdan bli stadig vær og vær,
        det ser itj ut som menneskan nån gang har tænkt å lær.
        Men tænke vi godt etter så veit vi med oss sjøl,
        det e vi som avgjør herre, om vi leve eller dør.