GUBBEN.


        Det sett ein gammel gubbe under Orkla bru,
Hain har sotte der my lenger enn det folk kainn tru.
        Og når folket over brua går sin seiersgang,
sett gubben der med trua om verdens undergang.

        Den gamle gubben høre om alt det som bli sagt,
og hvem det e som røre i gryta med si makt.
        Han høre hvem som får det de fattige må gi,
og hvem det e som rår over lommeboka di.

        Hain høre aill som rope i nøden etter mat,
og aill som høylytt sope dæm ned av livets fat.
        Han høre byrokratan som i enkle ordelag,
slår fotan under fattigfolk en vakker sommerdag.

        Hain høre redselsskriket, ifra soldata som sloss,
som ble tvunge av de rike, te å ofre alt for oss.
        Og elva, stinn av offerblod,raskt mot havet rinn,
satan med si kvasse klo, veit at ingen vinn.

        Og mens folket over brua stadig skyve på,
sett gubben der med trua og veit at det vil gå,
        te helvete med hornmusikk, og solo fløytelåt,
mens englan sakte kveles i sin egen krampegråt.

        For Gubben det e mæ og dæ, og aill som sett og ser,
at verden stadig ruste sæ, og krige mer og mer.
        Folk og farga, språk og land, splittes opp i hat,
et hat som går fra mann til mann, og serveres på fat.

        Et hakekors på eikestang, og stalinismen med,
serveres med klokkeklang, og russisk vodka te.
        Men vodkaen den har bismak, og tonan e itj rein,
frykten med sitt dødstak, riv i marg og bein.

        Mens beina sakte knuses, og håpet stadig svinn,
vil despotan beruses og tru at dæm vil vinn.
        Men det dæm itj forstår,det som læses mellom orda,
e at mennesket forgår, bare dyr bli igjen på jorda.

Tilbake