Ila




                Bak et sprukket kjøkkenglass,
                         i en bygård uti Ila,
                kainn æ sjå et gammelt ansikt myse litt.
                Og på gata utenfor,
                        der haste folk og bila,
                i ei travel tid der aill har nok med sitt.

                Og det blikket som æ ser på,
                        e som støpt i ensomhet,
                men de blanke gamle auan virke klar.
                Den tynne spinkle kroppen,
                        e bøyd i maktløshet,
                over hjelpa som ho treng, men ikke har.

                 Noen hus lengere ned i veien,
                         kan æ høre gledesrop,
                en flokk ungdomma har samla sæ på gata,
                Dæm rope og dæm danse,
                        av brennvinsrus og dop,
                i en verden uten problemer og tanka.

                Det e lørdagskveld og ungdommen,
                        lar karusellen gå,
                i rusen gjør dæm hærverk og dæm rane.
                Så tar dæm sæ ei sprøyte,
                        eller det som dæm kan få,
                av det stoffet som vi veit, bli dæmers bane .

                Bak et sprukket kjøkkenglass,
                         i en bygård uti Ila,
                e det nesten ingen som vil bo.
                Gjennom lufta flyr ei flaske,
                        med litt rødsprit som e sila,
                og det single stygt i glaset der a sto.