JULEBORD.

Lutfisk , juløl og akevitt,
med blådress, lakksko og smil i hvitt.
Kattsleik i håret og barbervann,
skarpskodd i blikket og blod på tann.

Rundt bordet vi samles hvert eneste år,
ingen e spent, for vi veit ka vi får.
Lutfisk i år og det samme i fjor,
vi veit ka vi spist, men itj ka vi gjor.

For snart bæres drammen på bordet inn,
da kjenne vi tørsten i halsen brinn.
"Du Dæven kor søyelig godt det ska bli,
med en dugelig velvoksen dram eller ti."

Praten går velvillig veggimellom,
men ingen veit ka det snakkes om.
Det e itj så nøye i sånne lag ,
det e kunsten at folk føle velbehag.

Snart står en drosje og tute villt,
ingen kan huske å ha bestillt.
Men "skitt au" vi tar'n vi, og drar te byn,
med kattsleik, lakksko og masse gryn.

På bar får vi hør at det går itj an,
å få servert ainna enn melk og tran.
For gutta som trudd dæm va søye te kar,
satt med kaffe i hjørnet  og va nekta på bar.

Noen påstår dæm gikk på ein nattklubb om litt,
de ainerran smile og tenke vel sitt.
For ingen kan sverge på Herrens ord,
at dæm va med det glade julebord.

Helvetes lutfesk med skinn og bein,
vi ble kjørt hjem i drosje , ein etter ein.
Det va nok nå' faenskap med fesken ja,
Nei den slaks fesk ska vi aldri ha.

I hvertfall ikke før neste år,
for det har sæ sånn at vi veit ka vi får.
I mellomtia så bannes vi på,
at det va fesken ja, det må jo alle forstå.






© Terje Ofstad
Tilbake