UTSTØTT


                   Æ vandre så klar og sliten, det svir i det kvite bein.
                   Æ føle mæ utstøtt og liten, æ går for det mæste alein.

                   Gatelangs går æ om dagan, og bomme for livets brø.
                   Større bli såret i magan, aldri det slutte å blø.

                   Avskydd som selveste Satan, æ høste itj ain't enn forakt.
                   Dæm unngår mæ aill i gatan, når Lucifer går ut på jakt.

                   For æ jakte på alt æ kan skaffe, av brennvin , røyk og mat.
                   Men Herren ska taperan straffe, æ finn itj stort mer einn hat.

                   Ein gang va æ respektert borger, med arbeid og bil og båt.
                   Æ kjeinnt ikke ordet "sorger", te pipa fikk ainna låt.

                   Etter hvert ble æ kjent med ein feisel, som frista mæ dag og natt.
                   Hainn hamra i skallen med meisel, hainn vesst at æ snart va tatt.

                   Lucifer varma på jarnet, æ hørt ikke hanen som gol.
                   Snart satt æ som fesk i garnet, te Satan, Kong Alkohol.

                   Så gikk æ ei vanskelig lære, på kongens private klinikk.
                   Æ la heile mi reine ære, i å tøm kvær ei flaske æ fikk.

                   Lutrygga, tapt og forbainna, gjør æ som kongen har sagt.
                   Men får æ ei flaske i handa, sprett æ straks opp i stram givakt.

                   Da e æ Herre på borgen, og styre som da æ va ung.
                   Men atter æ våkne te sorgen, og den e som regel tung.

                   Så tung at æ kjenne æ vandre, te helvete nednom og hjem.
                   Det e ingen andre å klandre, hainn vente mæ dit som æ kjæm.

                   Kainn du no gi mæ ein slant, ei kron for ditt hjertelag.
                   Da glede du nerbyens fant, gjennom enda ein slitsom dag.